Fjerde sonett
Jeg går meg bare bort med fantasi
om gangen det skal være måte på.
Og det må være måte på å gå
om den som går skal paradis stå i.
Jeg kan vel gjøre, av og til, en vri,
men over gangen kan jeg ikke rå,
når gangen har for paradis å stå
og gangen har å utgjøre verdi.
Og for at den skal være nydelig
må gangen være veldig tydelig.
Så jeg må gå på paradis sitt vis.
Om gangen er anvendelig
så er jo ikke gangen endelig.
Min gange krever selvsagt ros og ris.