Flagget

Første sonett

Jeg hopper ikke lenger opp og ned.
Jeg spretter ikke som jeg gjorde før.
Jeg passes ikke på av kontrollør.
Jeg savner fot som jeg kan hoppe med.

Så når jeg tar meg rundt fra sted til sted
så skjer det ikke i et voldsomt kjør.
Jeg er ikke av sprang en konstruktør.
Men likevel har jeg i virket fred.

For jeg kan gå, og gjøre så, svært pent.
Jeg er vel faktisk verdensmester, slik,
jeg mener, til å gå på et pent vis.

Slik blir jeg mer enn herjet og forment.
Jeg blir på eventyrlig gange rik.
Jeg blir på eventyrlig vidd bevis.